Viser arkivet for stikkord mining

Nei, dere får ikke ødelegge Bokfjorden!

Der fantes en fjord, like ved Kirkenes. En nasjonal laksefjord. Bøkfjorden. Ren nok til å huse en av Norges siste villaksstammer. Ren nok til å være grunnlaget for mange generasjoners bruk og glede. Så kom gruvedriften. Strenge miljøkrav skulle sikre fjorden, Klima- og forrurensningsdirektoratet (Klif) skulle passe på. Men den gang ei. I dag har Klif lent seg tilbake, og er nå tilskuere til at miljøstatusen i Bøkfjorden går fra vondt til verre.

«Bunndyr og alger kveles», sier økotoksikolog Sonnich Meier til Fiskeribbladet Fiskaren. Og det etter et år hvor spredningen av giftstoffer fra gruva har vært kunstig lav, på grunn av et rør som falt til bunns. Det er ikke bærekraftig at en fjords økosystem blir rasert. Nå skal Vitenskapskomitéen for mattrygghet vurdere å komme med kostholdsråd mot Bøkfjorden. Skjer det, er katastrofen komplett – fjorden rasert.

Sydvaranger ASA har nylig fått tillatelse til å slippe ut kjemikaliet Magnafloc 1707 i Bøkfjorden, et stoff kjent for å rense drikkevann, fordi det effektivt dreper organismer. Ikke rart at det ikke går bra med artsmangfoldet i fjorden. Lenge hadde Sydvaranger Gruve også en søknad inne om utslipp av Lilaflot til fjorden, et kjemikalie gruva tidligere fikk slippe ut. Søknaden er nå trukket, men gruva har gjort det klart at de ikke utelukker bruk av kjemikaliet senere.

Det til tross for at stoffet er svært giftig for vannlevende organismer. Miljøbevegelsen har lenge ropt ut om hvor farlig dette stoffet er. Det viser seg nå at Sydvaranger Gruve også har visst dette lenge. For kort tid siden ble en til nå hemmeligholdt rapport fra Norsk Institutt for Vannforsking (NIVA) til Sydvaranger ASA offentligjort. Den konkluderer helt klart med at Lilaflot er svært giftig. Giftigere enn tidligere anntatt.

La fjorden leve! Det er på tide å sette en stopper for raseringen av Bøkfjorden. Ikke la giftutslipp hindre bruken og gleden av en fjord, som kan gi ressurser til et samfunn i lang framtid. Vi har ingen rett til å ødelegge en fjord, men gjør det ved å la Sydvaranger ASA slippe ut stadig farligere stoffer i stadig større kvanta i Bøkfjorden. Klif må sette foten ned. Folk må sette foten ned. Nei, dere får ikke ødelegge Bøkfjorden!

O' jul med din glede!

Det er klimaforhandlinger og godt er det. Når verdens land samles og prater sammen i mer eller mindre lystig lag om klimaproblemet, da vet man det lir og lakker mot juletider. Og det debateres og diskuteres om hvordan verden skal reddes – for verden må reddes, det er alle enige om. Ja, verden er sannelig i krise. Den var det i fjor og årene før der, og ikke overraskende er det fortsatt krise. Ikke overraskende fordi ingenting blir gjort. Man diskuterer uten resultater. Akk.

For en tid tilbake var det FN-forhandlinger om berging av naturmangfoldet. Der kom man faktisk til enighet om mål og planer for hvordan utryddelsen av naturmangfoldet skal stoppes. Verdens land har skjønt at naturen er nær fullstendig ødeleggelse. De har skjønt at om ikke noe blir gjort nå, vil det koste oss alt. Ganske likt situasjonen med klimaet.. Forskjellen er at man nå har en avtale for å redde resten av naturen, noe man ikke i samme grad har for å berge klimaet.

Det spennende er at selv med en avtale i ryggen fortsetter vi å rasere naturen vår. Vi nekter å ta vare på artsmangfoldet i skogene våre og vi nekter å redde våre nasjonale laksefjorder fra giftutslipp og brakklegging. Vi nekter fordi vi ikke ser framover, men heller snæver synet vårt inn på dagens inntekter. Selvfølgelig vil vi ha mere penger og flere arbeidsplasser i dag, men burde det ikke også være et poeng å ha arbeidsplasser også i framtiden?

Det samme dilemmaet gjelder for klimasaken. Det hele er en interessekonflikt mellom dagens inntekter og fremtidig velvære. Uheldigvis nekter fortsatt mange for at fremtiden skal tas hensyn til. Det nå pågående møtet i Cancun skal føre verden nærmere en kriseplan for klimaet. Men en manglende internasjonal avtale kan ikke være en unnskylding for ikke å gjennomføre norske klimatiltak. På samme måte, kan ikke den internasjonale avtalen for å stoppe tapet av naturmangfold være et alibi for å tillate ødeleggelse av norsk natur.

Det er snart juletider og godt er det. Tiden da vi kan ta en pause fra våre bekymringer. Tiden da det er lov å bare slappe av. Likevel må vi ikke glemme at miljøutfordringene vil, om ikke noe blir gjort, ramme oss. Klimaendringene må tilnærmet stoppes og naturmangfoldet må ikke lenger raseres. Det er på tide å skjønne at verdien av et ivaretatt artsmangfold er mye større enn verdien av økonomisk vekst i dag. Det er på tide å skjønne at verdien av å hindre en klimakrise er flerfoldige ganger større enn verdien av mere oljeutvinning.

Å Redde Resten

Natur og Ungdom har vært på tokt for å redde resten. Resten, som i den stakkars flik av naturmangfold vi har igjen i Norge. Bøkfjorden, Tjørnanakkane og Førdefjorden er alle eksempler på rik og ren natur, i fare for å bli ødelagt av hasardiøse naturinggrep. Raseringen av de få resterende, upåvirkede naturområder kan ikke få fortsette. For å gjøre en innsats, gjennomførte vi vårt tokt.

Etter å ha arrangert konsert mot giftutslipp i Bøkfjorden, forlot vi Kirkenes til fordel for Volda, hvor verdens siste olivinfuruskog er å finne; Tjørnanakkane. Det er en skog truet av utbyggelse, flathogst og gruveplaner. Vi har ikke råd til tap av nok et unikt naturområde. Tjørnanakkane må vernes. Det er verdens siste skog av sitt slag, og Norges ansvar å ta vare på den.

I Volda arrangerte vi politisk innledning om utfordringene som truer norsk naturmangfold, med et fokus på Tjørnanakkane. Oppmøtet var labert, men av en tilstedeværende ble vi gjort oppmerksom på foreliggende planer om utvinnelse av mineralet olivin like i nærheten av Tjørnanakkane. Tydeligjort nok en gang; folk leker med det lille vi har igjen av naturmangfold. Vi spør oss selv om det er ignoranse eller uvitenhet? Vi vil svare det siste, men frykter det første.

Påminnet om den lange kampen for berge vårt naturmangfold vi går i møte, toktet vi videre til Vevring, i Naustdal kommune, hvor Nordic Mining vil dumpe Engebøfjellet i Førdefjorden. Ikke bare er Førdefjorden sinnsvak vakker, den er også en av de få rene fjorder vi har igjen. Myndighetene har gitt den statusen nasjonal laksefjord, nettopp av denne grunn.

Det planlegges å dumpe gruveavfall i fjorden til bunnen øker med 180 meter. Dette vil legge en stor del av fjorden øde. I tillegg er usikkerheten enorm om hvor langt finfraksjonene vil spre seg, og hvor store konskevenser dette vil ha for faunaen. Det som er sikkert er at bunnfaunaen i utslippsområdet vil bli utryddet. Det som også er sikkert er at dette vil ha konsekvenser for resten av fjordens økosystem. Det som er sikrere er at kysttorsken har gyteområde farlig nær der det er planer om utslipp. Og torsk lever av raudåte, som overvintrer på bunnen – en bunn som vil ligge brakk. Akk – problemene er så tydelige, men kun et fåtall ser dem.

De som har tatt fakta inn over seg er miljøgruppa i Vevring, som gjør en særs god innsats for å berge Førdefjorden fra brakkleggelse. De vil prioritere langsiktig og bærekraftig bruk av sin natur over et kortsiktig, potensielt katastrofalt gruveprosjekt. Sammen møtte vi Heikki Holmås på toppen av Engebøfjellet, og trusslen en rasert fjord representerer for lokalsamfunnet ble ettertrykkelig uttrykt.

Kommunestyret fikk presentert sitt syn på saken, da både ordfører og varaordfører deltok i den NU-arrangerte paneldebatten i Førde, onsdag 22. september. Som politikere flest, var de uklare i sin tale. Likevel var de tydelige på at de ønsker gruvedrift og at kommunene har et ansvar for å ta vare på norsk naturmangfold; to uforenelige prinsipper altså. Det virker for enkelt å se bort fra kunnskap.

I tillegg til paneldebatt, arrangerte vi konsert mot fjorddeponi med brask, bram og Ihab. En brennende appell ble holdt av leder for NU-Sogn og Fjordane, Inger Fure Grøtting. La fjorden leve var budskapet – her, som i Kirkenes.

Tap av naturmangfold er det største problemet man ofrer minst oppmerksomhet, både i Norge og verden. FN har i alle fall skjønt det, og gjort 2010 til det internasjonale naturmangfoldsåret, noe som forsåvidt ikke har begrenset utryddelsen av arter og mangfold. Natur og Ungdom har skjønt det, og vært på tokt for å redde resten. Har du skjønt det?

På tokt for å redde resten!

I disse dager legger Natur og Ungdom ut på tokt, et tokt som skal sette fokus på tapet av norsk natur. I dag er det dessverre slik at hvert tiende minutt forsvinner det en art fra jorda vår, og utryddelsen av arter skjer mellom 1000 og 10.000 ganger raskere enn det som tidligere har vært normalt. Dette er en del av grunnen til at vi legger ut på dette toktet, vi kan ikke sitte passive og se på at dette skjer. Norsk natur er i ferd med å forsvinne – derfor vil Natur og Ungdom redde resten!

I løpet av dette toktet skal vi stoppe innom en del forskjellige steder, steder hvor naturen trues av ulike former for inngrep. Første stopp blir i Kirkenes. I Kirkenes finner vi Bøkfjorden, en fjord som er truet av et selskap som driver gruvedrift og som ønsker å dumpe avfallet fra driften i den nasjonale laksefjorden. I dag har selskapet Sydvaranger Gruve allerede tillatelse fra Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) til å slippe ut fire millioner tonn steinslam og 35 tonn av miljøgiften Magnafloc i fjorden, noe som er ille nok. I tillegg har de nå en søknad inne hos Klif der de søker om tillatelse til å årlig slippe ut dobbelt så mye steinslam, og i tillegg opp mot 500 tonn av det giftige stoffet Lilaflot. Vi legger ut på tokt, og krysser fingra for at dette ikke kommer til å skje.

I løpet av denne reisen for å ta vare på norsk natur, skal vi også blant annet stoppe innom Volda, hvor vi finner den gamle bygda Bjørkedalen, som er mest kjent for sine gamle båtbyggetradisjoner. En annen ting som er spesielt med Bjørkedalen, er at det er der vi finner landets største olivinfuruskog, som også inneholder flere typer rødlistearter. Dette er en svært verdifull og sjelden skogtype, som en ikke finner andre steder i verden enn på Sunnmøre. Og denne skogen står også i fare for å miste sin verdi. Flere snakker om at de ønsker å starte hogst i skogen, og i tillegg snakker man en del om å starte utvinning av den verdifulle olivinen som en finner i skogen. Dette kan vi ikke la skje, derfor stopper toktet innom denne Sunnmørsbygda.

Som om ikke dette er nok – utrolig mange flere verdifulle naturområder i vårt langstrakte land står i fare. Derfor har vi flere stopp på turen. I den lille bygda Vevring i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane, finner vi også trusler. Der har selskapet Nordic Mining planer om å utvinne rutil fra forekomsten vi finner i Engebøfjellet. De ønsker å utvinne rutil gjennom blant annet knusing og bruk av kjemikalier. Steinmassen som blir igjen etter de har henta ut mineralet, ønsker de å dumpe i Førdefjorden, nok en nasjonal laksefjord. Gis det tillatelse til rutilutvinning og dumping av steinmasse i fjorden, vil det årlig dumpes inntil 6 millioner tonn steinstøv og kjemikalier i minst 50 år fremover. Vi kan ikke gamble med verdifulle naturverdier på denne måten!

Lørdag legger vi ut på tokt, nå er det jammen meg på tide å redde resten!

Ane Marte Rognskog
Sentralstyremedlem i Natur og Ungdom

Folkemøte i Naustdal

Det heter ikke gull og grønne skoger; det heter rutil og forsøpla fjorder.

Vi dro til Naustal for å delta på et folkemøte om den planlagte omgjøringen av en av våre nasjonale laksefjorder til et fjorddeponi. Gruveselskapet Nordic Mining har søkt tillatelse til dumpingen av 6 millioner tonn bergmasse, i året, rett ut i Førdefjorden. Strategisk nok, er det 4 kvadratkilometer store området de planlegger å legge øde plassert i regionens kanskje viktigste gyteområde for kysttorsken.

Støttespillerne av gruva sier de er klar for å legge havbunnen øde, siden fisken jo holder til høyere i vannflaten. NIVA, gruveselskapets innleide vannanalysatør, sier at fisken som svømmer ikke egentlig blir påvirket, selv om litt av fjordens bunn selvfølgelig vil bli lagt brakk. Motstanderne av gruvens hensynsløse utslippsplan sier man ikke kan sjanse med de ressursene man har i havet. Er det en risiko for ødeleggelse av fiskeriet og turismen skal ingen utslipp finne sted. Bedre føre var enn etter snar. Når da Havforskningsinstitutter viser til det NIVA ser bort i fra; fjordens vertikale økosystem, er det åpenbart hvem som står på hvilken side av saken.

Fjordens matvare nr. 1 er den lille, harmløse Raudåta, som tilbringer de første fasene av sitt liv på bunnen. Fjerner man maten, kan da vel ikke fisken overleve? Den risikoen er ikke vært å ta. Bedre føre var enn etter snar; bedre med fornuftighet enn idioti.

Uheldigvis tror ikke majoriteten av kommunestyret i Naustal på eksistensen av et økosystem. Første del av folkemøtet i Naustdal var en gjennomgang av kommunestyrets elskovsforhold til NIVA og deres veldig anstrengte forhold til Havforskningsinstituttet. Etter det fikk NIVA en masse tid til å gjennomgå sine hullete analyser av havstrømmer og partikkelstørrelser. Da de var ferdige ble tiden plutselig knapp før havforskningsinstituttet fikk sagt sitt. Suspekt.

Kommunestyret ser bort fra Havforskningsinstituttets uavhengige faktagjennomgang til fordel for gruveselskapets innleide NIVA. For oss motstandere av dette bestiale gruveprosjektet er det veldig frustrerende. For demokratiet Norge er det bare trist. For naturmangfoldet i den nasjonale laksefjorden Førdenfjorden, er det katastrofe. Noe den lokale folkeaksjonen har forstått.

Hvis man for et øyeblikk ser bort fra korrupsjonsanklager og tvilsomme kommunestyrepolitikere og kun forholder seg til de fakta som ligger på bordet kan man komme til en rekke forskjellige konklusjoner. Slik som NIVA og Havforskningsinstituttet ettertrykkelig har bevisst, da NIVA anbefaler gruve og Havforskningsinstituttet advarer. Som tilskuer, hva kan man konkludere når forskerne drar så forskjellige konklusjoner fra den samme faktamassen (og man ser bort fra at den ene får betalt)? At der ikke er nok kunnskap om saken på bordet. Hadde det foreligget nok fakta ville folk vært enige om enten det ene eller det andre. I dette tilfelle; bevaring av fiskeriene og en av våre nasjonale laksefjorder.

Det nå lovpåfestede førevarprinsippet er det ingen som husker. Nordic Mining vil kun overleve på børsen og kunne ikke brydd seg mindre om konsekvensene en forsøplet fjord vil ha for lokalsamfunnet. De setter dagens bærekraftige næringer på spill for en ødeleggende gruvedrift. De setter naturmangfoldet på spill, truer laksen og kysttorsken. Forkastelig og uholdbart.

Vi vil fortsette kampen mot dumping av gruveslam i Førdefjorden, så lenge det trengs. Førdefjorden skal reddes!

Stort engasjement i Vevring!

De siste ukene har jeg reist land og strand i Midt-Norge og på Vestlandet, da jeg har vært med Natur og Ungdom på tokt mot oljeboring. Tidligere denne uken var tiden inne for å stoppe i Førde, med stand mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja på torget. Etter vi hadde stått på stand hadde vi noen timer å slå ihjel før turen skulle gå videre til Florø for å overnatte, og på busstasjonen møtte vi noen som fortalte oss at det skulle være Fjordstock (en festival) i bygda Vevring – bygda som trues av gruvedrift og fjorddeponi som jeg har skrevet om her flere ganger tidligere.

Da var det bare en ting å gjøre, vi måtte komme oss inn til Vevring for å dra på Fjordstock. Heldigvis møtte vi en hyggelig fyr som også skulle dit, og som hadde plass til oss alle i bilen sin. Vi satte oss i bilen og var spente på hva som ville møte oss i Vevring.

Var dette en stor festival? En liten festival? Ville de komme til å sette fokus på gruvedriftsaken og fjorddeponiet? Eller var det bare ungdommer som ville feste på festivalen? Lykkelige ble vi da det første som møtte oss på vei inn til Vevring var skiltene til Vevring og Førdefjorden Miljøgruppe.

På festivalen var det god stemning, med konserter og gratis grillmat. Miljøgruppa hadde stand, solgte T-skjorter og holdte en appell mot gruvedrift og fjorddeponi til uendelig mye applaus. Ungdommen i Vevring vil heldigvis la bygda leve framfor å utsette livet i Førdefjorden for negativ påvirkning.

La fjorden leve, si nei til fjorddeponi i Førdefjorden!

Ane Marte Rognskog,
sentralstyremedlem i Natur og Ungdom.