Viser arkivet for stikkord naturogungdom

En ukjent skatt

Buttsnutefrosk

Vi Nordmenn liker å se på oss selv som friskuser som går ut i naturen og gå i fjell. Har du sett kvikk lunsj reklamen? Den spiller på akkurat disse følelsene vi nordmenn har for vår egen natur. Men hvor mye vet vi om vår egen natur? Leder i Akershus Natur og Ungdom, Andrea Sofie Aasvang blogger om hennes store lidenskap, amfibier.

Les mer…

La fjorden leve!

Norsk natur minker. Det blir færre rene norske fjorder. Med det i bakhodet, spør jeg: kan Erik Solheim og Miljøverndepartementet tillate at Førdefjorden blir omgjort til gruveindustriens avfallsplass?

Selvfølgelig kan de ikke det, og derfor kan vi være trygg på at Norge ikke blir en fjord fattigere i fremtiden. Hvis Erik Solheim da ikke ser bort fra naturverdiene i fjorden og bukker under for presset fra gruveindustrien, som i følge Nærings- og handelsminister Trond Giske skal forsyne pensjonsfondet med sort gull etter oljas fall.

Les mer…

Naturen trenger folk

Naturen trenger folk. Til tross for at vi har en stygg tendens til å rasere natur, er det gjennom bruk vi skal ta vare på den. Det er ingen gitt konflikt mellom det å bruke naturressurser og verne om naturmangfoldet. Naturen taper bare når bruken ikke er bærekraftig; når vi vil sprenge fjell og fylle igjen fjorder med restene, eller drive rovhogst på gammel, artsrik skog, eller bygge boligfelt på urørt mark. Men så lenge bruken er bærekraftig, vinner naturen.

Arter blir i dag utryddet over en lav sko og vi vet alt for lite om konsekvensene. Naturen er supersammensatt. Artsutryddelsen vi bedriver i dag er en risikosport med uante konsekvenser. Det blir som om man tar ut tilfeldige skruer og deler fra et fly – hvor mye kan man fjerne før flyet styrter? Hvor mange arter tåler vi å miste? 80% av verdens befolkning får sine medisiner fra naturen. Naturen skjuler løsningene på mange av dagens medisinske utfordringer, men sjansen for å finne nye medisiner glipper mellom fingrene våre ettersom art for art går tapt. Og hva er skyld i masseutryddelsen? Summen av alle inngrep som ødelegger habitater og økosystemer. Ett slikt inngrep er når man ikke lenger slipper dyrene på beite. Da gror områder igjen og man mister viktige økosystem.

Uheldigvis er det mange utfordringer som gjør det fristende å ikke sende dyr på beite. Rovdyr på vill vandring, vei- og jernbanetrafikk og tiden det tar å samle inn dyra er blant utfordringene. Heldigvis skjer det ting som kan gjøre det lettere å takle utfordringene. Nofence er en slik utvikling; en teknologi som kombinerer gjerder og gps-teknologi, sånn at man kan flytte på området beitedyra beveger seg i. Da kan man flytte saueflokken bort fra togskinner, omstreifende rovdyr, tilbake til gården. Teknologien er fortsatt under utviklingen, men skaper begeistring langt inn i Landbruks- og matdepartementet. Teknologiutvikling, ass!

Naturen trenger sauer og reinsdyr som beiter, rovdyr som bidrar til sunne økosystem og folk som plukker bær. Det er vårt ansvar å slutte å rasere naturen, samtidig som vi fortsetter vår berekraftige bruk. Vi må komme oss ut på tur for å forstå hvilken flott ressurs ren og bevart natur er. Vi må skape løsninger for de utfordringene som ligger i veien for bærekraftig bruk. Vi må si nei til irreversible inngrep som tar knekken på naturmangfoldet. Vi må ta i bruk naturen og vi må redde den.

På foredragsturné for å redde Førdefjorden!

Denne uken er fire ivrige medlemmer av Natur og Ungdoms sentralstyre til Vestlandet på en foredragsturné i Sogn og Fjordane.
Foredragsturneen har tema naturmangfold, med et spesielt fokus på spørsmålet om rutilutvinning i Engebøfjellet i Naustdal kommune.

Onsdag 11. mai skal kommunestyret i Naustdal kommune behandle gruveselskapet Nordic Minings søknad om å få starte gruvedrift i Engebøfjellet, med tilhørende fjorddeponi.
Natur og Ungdom har lenge jobbet for at Førdefjorden, som er en av Norges reneste fjorder, ikke skal bli søppeldynge for mineralindustrien.

Uenighetene om konsekvensene av et fjorddeponi i Førdefjorden er store, ulike forskningsmiljø har ulike syn på hvordan deponiet vil påvirke livet i fjorden. Natur og Ungdom mener det ikke er noe alternativ å tillate et slikt tiltak, når usikkerhetene om konsekvensene er så store. Det går ikke an å sette livet i en av Norges reneste fjorder på spill, for å blidgjøre mineralindustrien.

Derfor har vi dratt på tur til Sogn og Fjordane for å informere skoleungdom på ungdomstrinnet og videregående skole om tap av naturmangfold og hva vi som ungdom kan gjøre for å snu trenden. Samtidig har vi hatt et stort fokus på spørsmålet om fjorddeponi i Førdefjorden, for å engasjere elevene i en sak nært knyttet til deres lokalmiljø.

Budskapet til kommunestyret i Naustdal kommune er klart: Si nei til Nordic Mining! Førdefjorden er for verdifull til å ende opp som ei søppeldynge!

Natur og Ungdom i strupen på Klima- og Forurensningsdirektoratet

På et folkemøte forrige torsdag la Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) fram sitt vedtak om utslipp av giftstoffet Magnafloc 1707 i Bøkfjorden i Kirkenes. Nok en gang var beskjeden til Sydvaranger gruve: «kjør på»! I dag klaget Natur og Ungdom med Naturvernforbundet vedtaket inn til Klif.

Les mer…

Ja til giftutslipp?

I Kirkenes inviterer man til folkemøte for at Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) skal komme med sitt svar på Sydvaranger gruves søknad om lov til å slippe ut svære mengder Magnafloc 1707 i Bøkfjorden. Magnafloc 1707: stoff påvist farlig for levende organismer, dog ikke testet i stor skala. Bøkfjorden: nasjonal laksefjord.

Les mer…

Redd Resten gjør comeback!

Etter en liten pause der vi har jobbet på spreng for å holde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt, er Redd Resten-bloggen nå tilbake. Med en av vår tids største miljøseire ferskt i minne er vi mer motivert enn noensinne for å redde resten. Behovet for en blogg om naturvern er fortsatt tilstede, naturen er fortsatt trua og mange naturvernere har fortsatt stor skrivelyst. Tapet av naturmangfold er dramatisk, både ute i verden og her i Norge. Den verdifulle og særegne naturen vår gir fantastiske naturopplevelser og kan, om den blir spart for miljøgifter, hogst og utbygging, danne grunnlaget for et unikt naturmangfold.

En av de store miljøkampene framover vil være kampen for å bevare Førdefjorden; en nasjonal laksefjord med et yrende liv. Førdefjorden er en perle av en fjord i Sogn og Fjordane. Selskapet Nordic Mining ønsker å utvinne rutil i Engebøfjellet, og planlegger å dumpe all steinmassen fra produksjonen rett i fjorden. Et fjorddeponi som det Nordic Mining ønsker seg i Førdefjorden vil føre til utslipp tilsvarende et fire kvadratkilometer stort område og vil heve bunnen i fjorden med 150 meter. Er dette noe vi vil utsette en nasjonal laksefjord for? Vi synes ikke det, og skal jobbe for at Førdefjorden holdes ren!

Fjorder må holdes rene, skog vernes og nye store vassdragsutbygginger stoppes! Med andre ord; Redd resten!

Kortsiktighetens Tyrrani

Det er litt uvirkelig å tenke på den samfunnsøkonomiske verdien av bevart natur. Man er jo enig i at den har en verdi, som et vakkert sted for turgåing. Utover det derimot, er den bevarte naturs verdi mindre åpenbar. Derfor blir det lett å si at naturen må vike for midlertidige arbeidsplasser, eller kortsiktig økonomisk vinning. For lett. Det mangler en forsåelse av hvor stor verdi en ivaretatt natur faktisk representerer, rent samfunnsøkonomisk.

Vi er avhengige av naturen rundt oss. Bynære naturområder, som Nordmarka utenfor Oslo, sikrer rent drikkevann. Torskebestandene forsyner flerfoldige millioner munner med mat. Norsk natur tiltrekker seg enorme mengder turister. Planter og skog suger til seg CO2. Biomangfoldet rundt oss er stedet hvor uoppdagete medisiner er å finne. Naturen rundt oss er enkelt og greit vårt livsgrunnlag. Hvorfor er det da så lett for enkelte å ikke annerkjenne naturen i seg selv som ressurs?

Vi ser det i Kirkenes, hvor Sydvaranger gruve får lov til å forgifte bøkfjorden av Klima- og forurensingsdirektoratet. Det er tydelig i Naustdal, Sogn og Fjordane, hvor Nordic Mining ønsker å rasere Førdefjorden. Vi ser det utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, hvor Oljeindustrien sikler etter å bygge ned de sårbare havområdene der er å finne. Den samme uvilkårligheten kommer frem utallige andre steder, hvor det tilstedeværende naturmangfoldet kommer i andre rekke, bak kortsiktige prosjekt.

Virker det så lett å ødelegge for noen arter her og der fordi er snakk om små områder av gangen? Hva gjør det vel om vi utdrydder denne lille arten? Eller denne? Eller disse? Kanskje hadde det vært mulig for oss å ødelegge naturen rundt oss så fort som vi gjør, hadde ikke naturen vært naturen. Naturen er økosystemer.

Økosystemer er intrikate greier. De omfatter nett av arter og deres samhandling. Ett nett av arter hvor alt henger sammen. Det skumle er at man ikke trenger å fjerne alle artene for at hele økosystemet kollapser. Man trenger bare fjerne noen. Derfor kan man ikke fortsette med dagens mentalitet, som tillater skadelig giftutslipp her, habitatsødeleggelse der. Det blir litt som å fjerne noen tilfeldige deler av et fly, sende det i lufta og satse på at det går bra. Plutselig fjerner vi en art for mye, økosystemet kollapser og da taper vi mye større verdier enn de vi tjente på raseringen. Plutselig styrter flyet. Plutselig har vi fjernet livsgrunnlaget vårt.

Det må gå bedre for naturmangfoldet i Nagoya enn det gikk med Tottenham på San Siro

Kjære Erik Solheim,

Når Tottenham lå under 4-0 mot Inter i går, var det få som ikke tenkte at håpet var ute. Det skal sies at man ikke hadde høye forhåpninger på forhånd. Godeste Redknapp hadde vel uttalt at det ville bli vanskelig. Men så vanskelig, som det virket i det Eto’o satte in 4-0 målet, var det vel få som trodde det kom til å bli.

Vel, for å trekke en veldig aktuel, dog kanskje litt fjern, sammenligning: utgangspunktet var kanskje likt Tottenhams, da man i 2002 satte seg som mål å stoppe tapet av naturmangfold innen 2010. Kanskje var det like hårete, som å tenke at Tottenham kunne sette Inter på plass, å tro at man kunne hindre tapet av naturmangfold. Nederlaget, etter første omgang, var kanskje likt nederlaget av å innse at naturen fortsatt går tapt farlig fort. Like håpløst føltes det kanskje for Tottenhamfansen i det 35. minutt, som det føles for oss unge og bekymrede å se at naturmangfoldet fortsatt kommer langt bak utbygging (eller, heller, nedbygging) i 2010. Sammenligningen går til pause.

For der er få lyspunkt for naturmangfoldet, ennå. Ståa kan ikke oppsummeres som annet enn deprimerende. Heldigvis er verden nå samlet til lagmøte i Nagoya, Japan. Forhåpentligvis får man iverksette tiltak som snur trenden. Kanskje kan man slå tilbake. Nå de målene man trenger. 4-0 på San Siro virket umulig å ta igjen, og fraskrekkende, om ikke atpåtil lammende.

Men vi kan. I går scorte Gareth Bale, 3 mål på San-Siro, og satte med det en reel støkk i Inter og deres supportere. Uheldigvis kom målene for sent, det endte 4-3. Heldigvis var det bare en fotballkamp. Mange følelser er selvfølgelig involvert, men med det ender også viktigheten av kampen. Kampen for naturmangfoldet kan vi ikke tape. Det er en kamp som handler om mer enn følelser. Det er en kamp om vår framtid. Om vår mulighet til å finne nye medisiner, være sikret rent drikkevann, mat, muligheter.

Det ble med bare nesten for Tottenham i går. Likevel så man at det kan gå. Man kan klare det. Inter på San Siro kan virke som en umulighet, det kan også det å redde resten av naturmangfoldet. Men mulig er det. Og å gjøre det må vi. Vi kan ikke tape kampen for naturmangfoldet. 1. omgang er forbi, 2. i ferd med å begynne. I Nagoya, trenger vi en avtale som sikrer vårt naturmangfold, og oss en bærekraftig fremtid. Tiden er knapp, men det er ikke for sent. Ennå.

Ærede Miljø- og utviklingsminister, vi trenger en avtale i Nagoya, god nok til å sikre at tiltak blir iverksatt for å bedre naturmangfoldets tilstand. En avtale som kan bringes tilbake til Norge, og reflekteres i regjeringens fremtidige politikk. Utbygging kan ikke lengre gå på bekostning av naturmangfoldet.

Mvh.
Redd Resten

Statsbudjsettets suicidale naturmangfoldssatsning

Spent og med en klype naivitet tenkte vi at kanskje, bare kanskje, ville regjeringen endelig gjøre noe for å hindre ytterligere tap av naturmangfold. Den trusselen, som på lik linje med klimaendringer, er av menneskehetens største utfordringer – i følge FN.
I dag utryddes en art hvert 10. minutt, det er opp til 1000 ganger raskere enn evolusjonen tilsier. Kritt-tiden, da dinosaurenes velde endte med deres utryddelse, var sist jordkloden opplevde et ligndende utryddelsestempo. Man skylder på en nedslående meteoritt. Utviklingen vi ser i dag, er selvpåført.

Så kom endelig regjeringens forslag til statsbudsjett, og med det bekreftelsen; regjeringen bryr seg ikke om tapet av naturmangfold. Om dette er grunnet manglende virkelighetssans, eller manglende forståelse av naturmangfoldets viktighet, er uklart. Nedprioriteten av naturen er i alle fall åpenbar, noe vi finner meget skremmende.

De 135 millionene regjeringen i år har satt av til skogvern, det mest konkrete tiltak man kan gjennomføre for å hindre artsutryddelser, representerer en reell nedgang fra fjorårets satsning. Fjorårets satsning var alt for laber, årets er ikke en gang et forsøk. Beløpet som i år er satt av til skogvern, er ikke engang nok til å gjennomføre vern av områder foreslått vernet av skogeiere selv.

Det er fantastisk billig å verne skog. 268 millioner kroner vil det koste for vern av våre 13 viktigste skogområder. Dette er mindre enn prisen av statsministerboligen, som er på rundt 315 millioner kroner. Den norske stat bruker altså mer penger på å sikre statsministeren et lukseriøst hjem, enn på vern av skog – på å sikre vårt naturmangfold. Jeg ville ledd, hadde det ikke vært så utrolig trist.

Det er trist. Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å stoppe tap av naturmangfold innen 2010. Et mål satt for å unngå avsagningen av den grenen vi klamrer oss fast til. Den tynne grenen som berger oss fra helvete. Tap av naturmangfold er ensbetydende med tap av muligheter og rasering av vårt livsgrunnlag. Naturmangfoldet gir oss rent vann, ren luft, trygg mat og medisiner. Det må reddes.

Forskning viser at 10 prosent vern av produktiv skog må til for å redde naturmangfoldet. Per dags dato har vi i Norge vernet 1,8 prosent. Som sagt, det koster latterlig lite å verne nok. Det er viljen regjeringen mangler. Dagens hensynsløshet, i regi av vår regjering, bidrar, som nevnt, til utryddelsen av arter i samme tempo som da dinosaurene ble utdryddet. For å hindre en lignende utvikling for menneskehetens velde, foreslår vi å redde resten.