Viser arkivet for stikkord nu

Naturen trenger folk

Naturen trenger folk. Til tross for at vi har en stygg tendens til å rasere natur, er det gjennom bruk vi skal ta vare på den. Det er ingen gitt konflikt mellom det å bruke naturressurser og verne om naturmangfoldet. Naturen taper bare når bruken ikke er bærekraftig; når vi vil sprenge fjell og fylle igjen fjorder med restene, eller drive rovhogst på gammel, artsrik skog, eller bygge boligfelt på urørt mark. Men så lenge bruken er bærekraftig, vinner naturen.

Arter blir i dag utryddet over en lav sko og vi vet alt for lite om konsekvensene. Naturen er supersammensatt. Artsutryddelsen vi bedriver i dag er en risikosport med uante konsekvenser. Det blir som om man tar ut tilfeldige skruer og deler fra et fly – hvor mye kan man fjerne før flyet styrter? Hvor mange arter tåler vi å miste? 80% av verdens befolkning får sine medisiner fra naturen. Naturen skjuler løsningene på mange av dagens medisinske utfordringer, men sjansen for å finne nye medisiner glipper mellom fingrene våre ettersom art for art går tapt. Og hva er skyld i masseutryddelsen? Summen av alle inngrep som ødelegger habitater og økosystemer. Ett slikt inngrep er når man ikke lenger slipper dyrene på beite. Da gror områder igjen og man mister viktige økosystem.

Uheldigvis er det mange utfordringer som gjør det fristende å ikke sende dyr på beite. Rovdyr på vill vandring, vei- og jernbanetrafikk og tiden det tar å samle inn dyra er blant utfordringene. Heldigvis skjer det ting som kan gjøre det lettere å takle utfordringene. Nofence er en slik utvikling; en teknologi som kombinerer gjerder og gps-teknologi, sånn at man kan flytte på området beitedyra beveger seg i. Da kan man flytte saueflokken bort fra togskinner, omstreifende rovdyr, tilbake til gården. Teknologien er fortsatt under utviklingen, men skaper begeistring langt inn i Landbruks- og matdepartementet. Teknologiutvikling, ass!

Naturen trenger sauer og reinsdyr som beiter, rovdyr som bidrar til sunne økosystem og folk som plukker bær. Det er vårt ansvar å slutte å rasere naturen, samtidig som vi fortsetter vår berekraftige bruk. Vi må komme oss ut på tur for å forstå hvilken flott ressurs ren og bevart natur er. Vi må skape løsninger for de utfordringene som ligger i veien for bærekraftig bruk. Vi må si nei til irreversible inngrep som tar knekken på naturmangfoldet. Vi må ta i bruk naturen og vi må redde den.

Nei, dere får ikke ødelegge Bokfjorden!

Der fantes en fjord, like ved Kirkenes. En nasjonal laksefjord. Bøkfjorden. Ren nok til å huse en av Norges siste villaksstammer. Ren nok til å være grunnlaget for mange generasjoners bruk og glede. Så kom gruvedriften. Strenge miljøkrav skulle sikre fjorden, Klima- og forrurensningsdirektoratet (Klif) skulle passe på. Men den gang ei. I dag har Klif lent seg tilbake, og er nå tilskuere til at miljøstatusen i Bøkfjorden går fra vondt til verre.

«Bunndyr og alger kveles», sier økotoksikolog Sonnich Meier til Fiskeribbladet Fiskaren. Og det etter et år hvor spredningen av giftstoffer fra gruva har vært kunstig lav, på grunn av et rør som falt til bunns. Det er ikke bærekraftig at en fjords økosystem blir rasert. Nå skal Vitenskapskomitéen for mattrygghet vurdere å komme med kostholdsråd mot Bøkfjorden. Skjer det, er katastrofen komplett – fjorden rasert.

Sydvaranger ASA har nylig fått tillatelse til å slippe ut kjemikaliet Magnafloc 1707 i Bøkfjorden, et stoff kjent for å rense drikkevann, fordi det effektivt dreper organismer. Ikke rart at det ikke går bra med artsmangfoldet i fjorden. Lenge hadde Sydvaranger Gruve også en søknad inne om utslipp av Lilaflot til fjorden, et kjemikalie gruva tidligere fikk slippe ut. Søknaden er nå trukket, men gruva har gjort det klart at de ikke utelukker bruk av kjemikaliet senere.

Det til tross for at stoffet er svært giftig for vannlevende organismer. Miljøbevegelsen har lenge ropt ut om hvor farlig dette stoffet er. Det viser seg nå at Sydvaranger Gruve også har visst dette lenge. For kort tid siden ble en til nå hemmeligholdt rapport fra Norsk Institutt for Vannforsking (NIVA) til Sydvaranger ASA offentligjort. Den konkluderer helt klart med at Lilaflot er svært giftig. Giftigere enn tidligere anntatt.

La fjorden leve! Det er på tide å sette en stopper for raseringen av Bøkfjorden. Ikke la giftutslipp hindre bruken og gleden av en fjord, som kan gi ressurser til et samfunn i lang framtid. Vi har ingen rett til å ødelegge en fjord, men gjør det ved å la Sydvaranger ASA slippe ut stadig farligere stoffer i stadig større kvanta i Bøkfjorden. Klif må sette foten ned. Folk må sette foten ned. Nei, dere får ikke ødelegge Bøkfjorden!

Åpent brev til Erik Solheim

Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund sender i dag et åpent brev til Erik Solheim, hvor de ber ham stramme opp i Klima- og forurensingsdirektoratet.

Les hele brevet her!

Ja til giftutslipp?

I Kirkenes inviterer man til folkemøte for at Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) skal komme med sitt svar på Sydvaranger gruves søknad om lov til å slippe ut svære mengder Magnafloc 1707 i Bøkfjorden. Magnafloc 1707: stoff påvist farlig for levende organismer, dog ikke testet i stor skala. Bøkfjorden: nasjonal laksefjord.

Les mer…

O' jul med din glede!

Det er klimaforhandlinger og godt er det. Når verdens land samles og prater sammen i mer eller mindre lystig lag om klimaproblemet, da vet man det lir og lakker mot juletider. Og det debateres og diskuteres om hvordan verden skal reddes – for verden må reddes, det er alle enige om. Ja, verden er sannelig i krise. Den var det i fjor og årene før der, og ikke overraskende er det fortsatt krise. Ikke overraskende fordi ingenting blir gjort. Man diskuterer uten resultater. Akk.

For en tid tilbake var det FN-forhandlinger om berging av naturmangfoldet. Der kom man faktisk til enighet om mål og planer for hvordan utryddelsen av naturmangfoldet skal stoppes. Verdens land har skjønt at naturen er nær fullstendig ødeleggelse. De har skjønt at om ikke noe blir gjort nå, vil det koste oss alt. Ganske likt situasjonen med klimaet.. Forskjellen er at man nå har en avtale for å redde resten av naturen, noe man ikke i samme grad har for å berge klimaet.

Det spennende er at selv med en avtale i ryggen fortsetter vi å rasere naturen vår. Vi nekter å ta vare på artsmangfoldet i skogene våre og vi nekter å redde våre nasjonale laksefjorder fra giftutslipp og brakklegging. Vi nekter fordi vi ikke ser framover, men heller snæver synet vårt inn på dagens inntekter. Selvfølgelig vil vi ha mere penger og flere arbeidsplasser i dag, men burde det ikke også være et poeng å ha arbeidsplasser også i framtiden?

Det samme dilemmaet gjelder for klimasaken. Det hele er en interessekonflikt mellom dagens inntekter og fremtidig velvære. Uheldigvis nekter fortsatt mange for at fremtiden skal tas hensyn til. Det nå pågående møtet i Cancun skal føre verden nærmere en kriseplan for klimaet. Men en manglende internasjonal avtale kan ikke være en unnskylding for ikke å gjennomføre norske klimatiltak. På samme måte, kan ikke den internasjonale avtalen for å stoppe tapet av naturmangfold være et alibi for å tillate ødeleggelse av norsk natur.

Det er snart juletider og godt er det. Tiden da vi kan ta en pause fra våre bekymringer. Tiden da det er lov å bare slappe av. Likevel må vi ikke glemme at miljøutfordringene vil, om ikke noe blir gjort, ramme oss. Klimaendringene må tilnærmet stoppes og naturmangfoldet må ikke lenger raseres. Det er på tide å skjønne at verdien av et ivaretatt artsmangfold er mye større enn verdien av økonomisk vekst i dag. Det er på tide å skjønne at verdien av å hindre en klimakrise er flerfoldige ganger større enn verdien av mere oljeutvinning.

Kortsiktighetens Tyrrani

Det er litt uvirkelig å tenke på den samfunnsøkonomiske verdien av bevart natur. Man er jo enig i at den har en verdi, som et vakkert sted for turgåing. Utover det derimot, er den bevarte naturs verdi mindre åpenbar. Derfor blir det lett å si at naturen må vike for midlertidige arbeidsplasser, eller kortsiktig økonomisk vinning. For lett. Det mangler en forsåelse av hvor stor verdi en ivaretatt natur faktisk representerer, rent samfunnsøkonomisk.

Vi er avhengige av naturen rundt oss. Bynære naturområder, som Nordmarka utenfor Oslo, sikrer rent drikkevann. Torskebestandene forsyner flerfoldige millioner munner med mat. Norsk natur tiltrekker seg enorme mengder turister. Planter og skog suger til seg CO2. Biomangfoldet rundt oss er stedet hvor uoppdagete medisiner er å finne. Naturen rundt oss er enkelt og greit vårt livsgrunnlag. Hvorfor er det da så lett for enkelte å ikke annerkjenne naturen i seg selv som ressurs?

Vi ser det i Kirkenes, hvor Sydvaranger gruve får lov til å forgifte bøkfjorden av Klima- og forurensingsdirektoratet. Det er tydelig i Naustdal, Sogn og Fjordane, hvor Nordic Mining ønsker å rasere Førdefjorden. Vi ser det utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, hvor Oljeindustrien sikler etter å bygge ned de sårbare havområdene der er å finne. Den samme uvilkårligheten kommer frem utallige andre steder, hvor det tilstedeværende naturmangfoldet kommer i andre rekke, bak kortsiktige prosjekt.

Virker det så lett å ødelegge for noen arter her og der fordi er snakk om små områder av gangen? Hva gjør det vel om vi utdrydder denne lille arten? Eller denne? Eller disse? Kanskje hadde det vært mulig for oss å ødelegge naturen rundt oss så fort som vi gjør, hadde ikke naturen vært naturen. Naturen er økosystemer.

Økosystemer er intrikate greier. De omfatter nett av arter og deres samhandling. Ett nett av arter hvor alt henger sammen. Det skumle er at man ikke trenger å fjerne alle artene for at hele økosystemet kollapser. Man trenger bare fjerne noen. Derfor kan man ikke fortsette med dagens mentalitet, som tillater skadelig giftutslipp her, habitatsødeleggelse der. Det blir litt som å fjerne noen tilfeldige deler av et fly, sende det i lufta og satse på at det går bra. Plutselig fjerner vi en art for mye, økosystemet kollapser og da taper vi mye større verdier enn de vi tjente på raseringen. Plutselig styrter flyet. Plutselig har vi fjernet livsgrunnlaget vårt.

Det må gå bedre for naturmangfoldet i Nagoya enn det gikk med Tottenham på San Siro

Kjære Erik Solheim,

Når Tottenham lå under 4-0 mot Inter i går, var det få som ikke tenkte at håpet var ute. Det skal sies at man ikke hadde høye forhåpninger på forhånd. Godeste Redknapp hadde vel uttalt at det ville bli vanskelig. Men så vanskelig, som det virket i det Eto’o satte in 4-0 målet, var det vel få som trodde det kom til å bli.

Vel, for å trekke en veldig aktuel, dog kanskje litt fjern, sammenligning: utgangspunktet var kanskje likt Tottenhams, da man i 2002 satte seg som mål å stoppe tapet av naturmangfold innen 2010. Kanskje var det like hårete, som å tenke at Tottenham kunne sette Inter på plass, å tro at man kunne hindre tapet av naturmangfold. Nederlaget, etter første omgang, var kanskje likt nederlaget av å innse at naturen fortsatt går tapt farlig fort. Like håpløst føltes det kanskje for Tottenhamfansen i det 35. minutt, som det føles for oss unge og bekymrede å se at naturmangfoldet fortsatt kommer langt bak utbygging (eller, heller, nedbygging) i 2010. Sammenligningen går til pause.

For der er få lyspunkt for naturmangfoldet, ennå. Ståa kan ikke oppsummeres som annet enn deprimerende. Heldigvis er verden nå samlet til lagmøte i Nagoya, Japan. Forhåpentligvis får man iverksette tiltak som snur trenden. Kanskje kan man slå tilbake. Nå de målene man trenger. 4-0 på San Siro virket umulig å ta igjen, og fraskrekkende, om ikke atpåtil lammende.

Men vi kan. I går scorte Gareth Bale, 3 mål på San-Siro, og satte med det en reel støkk i Inter og deres supportere. Uheldigvis kom målene for sent, det endte 4-3. Heldigvis var det bare en fotballkamp. Mange følelser er selvfølgelig involvert, men med det ender også viktigheten av kampen. Kampen for naturmangfoldet kan vi ikke tape. Det er en kamp som handler om mer enn følelser. Det er en kamp om vår framtid. Om vår mulighet til å finne nye medisiner, være sikret rent drikkevann, mat, muligheter.

Det ble med bare nesten for Tottenham i går. Likevel så man at det kan gå. Man kan klare det. Inter på San Siro kan virke som en umulighet, det kan også det å redde resten av naturmangfoldet. Men mulig er det. Og å gjøre det må vi. Vi kan ikke tape kampen for naturmangfoldet. 1. omgang er forbi, 2. i ferd med å begynne. I Nagoya, trenger vi en avtale som sikrer vårt naturmangfold, og oss en bærekraftig fremtid. Tiden er knapp, men det er ikke for sent. Ennå.

Ærede Miljø- og utviklingsminister, vi trenger en avtale i Nagoya, god nok til å sikre at tiltak blir iverksatt for å bedre naturmangfoldets tilstand. En avtale som kan bringes tilbake til Norge, og reflekteres i regjeringens fremtidige politikk. Utbygging kan ikke lengre gå på bekostning av naturmangfoldet.

Mvh.
Redd Resten

Statsbudjsettets suicidale naturmangfoldssatsning

Spent og med en klype naivitet tenkte vi at kanskje, bare kanskje, ville regjeringen endelig gjøre noe for å hindre ytterligere tap av naturmangfold. Den trusselen, som på lik linje med klimaendringer, er av menneskehetens største utfordringer – i følge FN.
I dag utryddes en art hvert 10. minutt, det er opp til 1000 ganger raskere enn evolusjonen tilsier. Kritt-tiden, da dinosaurenes velde endte med deres utryddelse, var sist jordkloden opplevde et ligndende utryddelsestempo. Man skylder på en nedslående meteoritt. Utviklingen vi ser i dag, er selvpåført.

Så kom endelig regjeringens forslag til statsbudsjett, og med det bekreftelsen; regjeringen bryr seg ikke om tapet av naturmangfold. Om dette er grunnet manglende virkelighetssans, eller manglende forståelse av naturmangfoldets viktighet, er uklart. Nedprioriteten av naturen er i alle fall åpenbar, noe vi finner meget skremmende.

De 135 millionene regjeringen i år har satt av til skogvern, det mest konkrete tiltak man kan gjennomføre for å hindre artsutryddelser, representerer en reell nedgang fra fjorårets satsning. Fjorårets satsning var alt for laber, årets er ikke en gang et forsøk. Beløpet som i år er satt av til skogvern, er ikke engang nok til å gjennomføre vern av områder foreslått vernet av skogeiere selv.

Det er fantastisk billig å verne skog. 268 millioner kroner vil det koste for vern av våre 13 viktigste skogområder. Dette er mindre enn prisen av statsministerboligen, som er på rundt 315 millioner kroner. Den norske stat bruker altså mer penger på å sikre statsministeren et lukseriøst hjem, enn på vern av skog – på å sikre vårt naturmangfold. Jeg ville ledd, hadde det ikke vært så utrolig trist.

Det er trist. Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å stoppe tap av naturmangfold innen 2010. Et mål satt for å unngå avsagningen av den grenen vi klamrer oss fast til. Den tynne grenen som berger oss fra helvete. Tap av naturmangfold er ensbetydende med tap av muligheter og rasering av vårt livsgrunnlag. Naturmangfoldet gir oss rent vann, ren luft, trygg mat og medisiner. Det må reddes.

Forskning viser at 10 prosent vern av produktiv skog må til for å redde naturmangfoldet. Per dags dato har vi i Norge vernet 1,8 prosent. Som sagt, det koster latterlig lite å verne nok. Det er viljen regjeringen mangler. Dagens hensynsløshet, i regi av vår regjering, bidrar, som nevnt, til utryddelsen av arter i samme tempo som da dinosaurene ble utdryddet. For å hindre en lignende utvikling for menneskehetens velde, foreslår vi å redde resten.

Å Redde Resten

Natur og Ungdom har vært på tokt for å redde resten. Resten, som i den stakkars flik av naturmangfold vi har igjen i Norge. Bøkfjorden, Tjørnanakkane og Førdefjorden er alle eksempler på rik og ren natur, i fare for å bli ødelagt av hasardiøse naturinggrep. Raseringen av de få resterende, upåvirkede naturområder kan ikke få fortsette. For å gjøre en innsats, gjennomførte vi vårt tokt.

Etter å ha arrangert konsert mot giftutslipp i Bøkfjorden, forlot vi Kirkenes til fordel for Volda, hvor verdens siste olivinfuruskog er å finne; Tjørnanakkane. Det er en skog truet av utbyggelse, flathogst og gruveplaner. Vi har ikke råd til tap av nok et unikt naturområde. Tjørnanakkane må vernes. Det er verdens siste skog av sitt slag, og Norges ansvar å ta vare på den.

I Volda arrangerte vi politisk innledning om utfordringene som truer norsk naturmangfold, med et fokus på Tjørnanakkane. Oppmøtet var labert, men av en tilstedeværende ble vi gjort oppmerksom på foreliggende planer om utvinnelse av mineralet olivin like i nærheten av Tjørnanakkane. Tydeligjort nok en gang; folk leker med det lille vi har igjen av naturmangfold. Vi spør oss selv om det er ignoranse eller uvitenhet? Vi vil svare det siste, men frykter det første.

Påminnet om den lange kampen for berge vårt naturmangfold vi går i møte, toktet vi videre til Vevring, i Naustdal kommune, hvor Nordic Mining vil dumpe Engebøfjellet i Førdefjorden. Ikke bare er Førdefjorden sinnsvak vakker, den er også en av de få rene fjorder vi har igjen. Myndighetene har gitt den statusen nasjonal laksefjord, nettopp av denne grunn.

Det planlegges å dumpe gruveavfall i fjorden til bunnen øker med 180 meter. Dette vil legge en stor del av fjorden øde. I tillegg er usikkerheten enorm om hvor langt finfraksjonene vil spre seg, og hvor store konskevenser dette vil ha for faunaen. Det som er sikkert er at bunnfaunaen i utslippsområdet vil bli utryddet. Det som også er sikkert er at dette vil ha konsekvenser for resten av fjordens økosystem. Det som er sikrere er at kysttorsken har gyteområde farlig nær der det er planer om utslipp. Og torsk lever av raudåte, som overvintrer på bunnen – en bunn som vil ligge brakk. Akk – problemene er så tydelige, men kun et fåtall ser dem.

De som har tatt fakta inn over seg er miljøgruppa i Vevring, som gjør en særs god innsats for å berge Førdefjorden fra brakkleggelse. De vil prioritere langsiktig og bærekraftig bruk av sin natur over et kortsiktig, potensielt katastrofalt gruveprosjekt. Sammen møtte vi Heikki Holmås på toppen av Engebøfjellet, og trusslen en rasert fjord representerer for lokalsamfunnet ble ettertrykkelig uttrykt.

Kommunestyret fikk presentert sitt syn på saken, da både ordfører og varaordfører deltok i den NU-arrangerte paneldebatten i Førde, onsdag 22. september. Som politikere flest, var de uklare i sin tale. Likevel var de tydelige på at de ønsker gruvedrift og at kommunene har et ansvar for å ta vare på norsk naturmangfold; to uforenelige prinsipper altså. Det virker for enkelt å se bort fra kunnskap.

I tillegg til paneldebatt, arrangerte vi konsert mot fjorddeponi med brask, bram og Ihab. En brennende appell ble holdt av leder for NU-Sogn og Fjordane, Inger Fure Grøtting. La fjorden leve var budskapet – her, som i Kirkenes.

Tap av naturmangfold er det største problemet man ofrer minst oppmerksomhet, både i Norge og verden. FN har i alle fall skjønt det, og gjort 2010 til det internasjonale naturmangfoldsåret, noe som forsåvidt ikke har begrenset utryddelsen av arter og mangfold. Natur og Ungdom har skjønt det, og vært på tokt for å redde resten. Har du skjønt det?

På tokt i Kirkenes

Lørdag 18.september var naturtoktet innom Kirkenes for å markere vårt sinne mot Sydvaranger Gruves planlagte deponering av hundrevis med tonn gift og slam i Bøkfjorden. Konsert ble arrangert på BASEN, Kirkenesungdommen møtte opp, og der var bred enighet om budskapet, la fjorden leve.

Les mer…