Viser arkivet for stikkord olje

Nei, dere får ikke ødelegge Bokfjorden!

Der fantes en fjord, like ved Kirkenes. En nasjonal laksefjord. Bøkfjorden. Ren nok til å huse en av Norges siste villaksstammer. Ren nok til å være grunnlaget for mange generasjoners bruk og glede. Så kom gruvedriften. Strenge miljøkrav skulle sikre fjorden, Klima- og forrurensningsdirektoratet (Klif) skulle passe på. Men den gang ei. I dag har Klif lent seg tilbake, og er nå tilskuere til at miljøstatusen i Bøkfjorden går fra vondt til verre.

«Bunndyr og alger kveles», sier økotoksikolog Sonnich Meier til Fiskeribbladet Fiskaren. Og det etter et år hvor spredningen av giftstoffer fra gruva har vært kunstig lav, på grunn av et rør som falt til bunns. Det er ikke bærekraftig at en fjords økosystem blir rasert. Nå skal Vitenskapskomitéen for mattrygghet vurdere å komme med kostholdsråd mot Bøkfjorden. Skjer det, er katastrofen komplett – fjorden rasert.

Sydvaranger ASA har nylig fått tillatelse til å slippe ut kjemikaliet Magnafloc 1707 i Bøkfjorden, et stoff kjent for å rense drikkevann, fordi det effektivt dreper organismer. Ikke rart at det ikke går bra med artsmangfoldet i fjorden. Lenge hadde Sydvaranger Gruve også en søknad inne om utslipp av Lilaflot til fjorden, et kjemikalie gruva tidligere fikk slippe ut. Søknaden er nå trukket, men gruva har gjort det klart at de ikke utelukker bruk av kjemikaliet senere.

Det til tross for at stoffet er svært giftig for vannlevende organismer. Miljøbevegelsen har lenge ropt ut om hvor farlig dette stoffet er. Det viser seg nå at Sydvaranger Gruve også har visst dette lenge. For kort tid siden ble en til nå hemmeligholdt rapport fra Norsk Institutt for Vannforsking (NIVA) til Sydvaranger ASA offentligjort. Den konkluderer helt klart med at Lilaflot er svært giftig. Giftigere enn tidligere anntatt.

La fjorden leve! Det er på tide å sette en stopper for raseringen av Bøkfjorden. Ikke la giftutslipp hindre bruken og gleden av en fjord, som kan gi ressurser til et samfunn i lang framtid. Vi har ingen rett til å ødelegge en fjord, men gjør det ved å la Sydvaranger ASA slippe ut stadig farligere stoffer i stadig større kvanta i Bøkfjorden. Klif må sette foten ned. Folk må sette foten ned. Nei, dere får ikke ødelegge Bøkfjorden!

O' jul med din glede!

Det er klimaforhandlinger og godt er det. Når verdens land samles og prater sammen i mer eller mindre lystig lag om klimaproblemet, da vet man det lir og lakker mot juletider. Og det debateres og diskuteres om hvordan verden skal reddes – for verden må reddes, det er alle enige om. Ja, verden er sannelig i krise. Den var det i fjor og årene før der, og ikke overraskende er det fortsatt krise. Ikke overraskende fordi ingenting blir gjort. Man diskuterer uten resultater. Akk.

For en tid tilbake var det FN-forhandlinger om berging av naturmangfoldet. Der kom man faktisk til enighet om mål og planer for hvordan utryddelsen av naturmangfoldet skal stoppes. Verdens land har skjønt at naturen er nær fullstendig ødeleggelse. De har skjønt at om ikke noe blir gjort nå, vil det koste oss alt. Ganske likt situasjonen med klimaet.. Forskjellen er at man nå har en avtale for å redde resten av naturen, noe man ikke i samme grad har for å berge klimaet.

Det spennende er at selv med en avtale i ryggen fortsetter vi å rasere naturen vår. Vi nekter å ta vare på artsmangfoldet i skogene våre og vi nekter å redde våre nasjonale laksefjorder fra giftutslipp og brakklegging. Vi nekter fordi vi ikke ser framover, men heller snæver synet vårt inn på dagens inntekter. Selvfølgelig vil vi ha mere penger og flere arbeidsplasser i dag, men burde det ikke også være et poeng å ha arbeidsplasser også i framtiden?

Det samme dilemmaet gjelder for klimasaken. Det hele er en interessekonflikt mellom dagens inntekter og fremtidig velvære. Uheldigvis nekter fortsatt mange for at fremtiden skal tas hensyn til. Det nå pågående møtet i Cancun skal føre verden nærmere en kriseplan for klimaet. Men en manglende internasjonal avtale kan ikke være en unnskylding for ikke å gjennomføre norske klimatiltak. På samme måte, kan ikke den internasjonale avtalen for å stoppe tapet av naturmangfold være et alibi for å tillate ødeleggelse av norsk natur.

Det er snart juletider og godt er det. Tiden da vi kan ta en pause fra våre bekymringer. Tiden da det er lov å bare slappe av. Likevel må vi ikke glemme at miljøutfordringene vil, om ikke noe blir gjort, ramme oss. Klimaendringene må tilnærmet stoppes og naturmangfoldet må ikke lenger raseres. Det er på tide å skjønne at verdien av et ivaretatt artsmangfold er mye større enn verdien av økonomisk vekst i dag. Det er på tide å skjønne at verdien av å hindre en klimakrise er flerfoldige ganger større enn verdien av mere oljeutvinning.

Kortsiktighetens Tyrrani

Det er litt uvirkelig å tenke på den samfunnsøkonomiske verdien av bevart natur. Man er jo enig i at den har en verdi, som et vakkert sted for turgåing. Utover det derimot, er den bevarte naturs verdi mindre åpenbar. Derfor blir det lett å si at naturen må vike for midlertidige arbeidsplasser, eller kortsiktig økonomisk vinning. For lett. Det mangler en forsåelse av hvor stor verdi en ivaretatt natur faktisk representerer, rent samfunnsøkonomisk.

Vi er avhengige av naturen rundt oss. Bynære naturområder, som Nordmarka utenfor Oslo, sikrer rent drikkevann. Torskebestandene forsyner flerfoldige millioner munner med mat. Norsk natur tiltrekker seg enorme mengder turister. Planter og skog suger til seg CO2. Biomangfoldet rundt oss er stedet hvor uoppdagete medisiner er å finne. Naturen rundt oss er enkelt og greit vårt livsgrunnlag. Hvorfor er det da så lett for enkelte å ikke annerkjenne naturen i seg selv som ressurs?

Vi ser det i Kirkenes, hvor Sydvaranger gruve får lov til å forgifte bøkfjorden av Klima- og forurensingsdirektoratet. Det er tydelig i Naustdal, Sogn og Fjordane, hvor Nordic Mining ønsker å rasere Førdefjorden. Vi ser det utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, hvor Oljeindustrien sikler etter å bygge ned de sårbare havområdene der er å finne. Den samme uvilkårligheten kommer frem utallige andre steder, hvor det tilstedeværende naturmangfoldet kommer i andre rekke, bak kortsiktige prosjekt.

Virker det så lett å ødelegge for noen arter her og der fordi er snakk om små områder av gangen? Hva gjør det vel om vi utdrydder denne lille arten? Eller denne? Eller disse? Kanskje hadde det vært mulig for oss å ødelegge naturen rundt oss så fort som vi gjør, hadde ikke naturen vært naturen. Naturen er økosystemer.

Økosystemer er intrikate greier. De omfatter nett av arter og deres samhandling. Ett nett av arter hvor alt henger sammen. Det skumle er at man ikke trenger å fjerne alle artene for at hele økosystemet kollapser. Man trenger bare fjerne noen. Derfor kan man ikke fortsette med dagens mentalitet, som tillater skadelig giftutslipp her, habitatsødeleggelse der. Det blir litt som å fjerne noen tilfeldige deler av et fly, sende det i lufta og satse på at det går bra. Plutselig fjerner vi en art for mye, økosystemet kollapser og da taper vi mye større verdier enn de vi tjente på raseringen. Plutselig styrter flyet. Plutselig har vi fjernet livsgrunnlaget vårt.