Viser arkivet for stikkord skog

Statsbudjsettets suicidale naturmangfoldssatsning

Spent og med en klype naivitet tenkte vi at kanskje, bare kanskje, ville regjeringen endelig gjøre noe for å hindre ytterligere tap av naturmangfold. Den trusselen, som på lik linje med klimaendringer, er av menneskehetens største utfordringer – i følge FN.
I dag utryddes en art hvert 10. minutt, det er opp til 1000 ganger raskere enn evolusjonen tilsier. Kritt-tiden, da dinosaurenes velde endte med deres utryddelse, var sist jordkloden opplevde et ligndende utryddelsestempo. Man skylder på en nedslående meteoritt. Utviklingen vi ser i dag, er selvpåført.

Så kom endelig regjeringens forslag til statsbudsjett, og med det bekreftelsen; regjeringen bryr seg ikke om tapet av naturmangfold. Om dette er grunnet manglende virkelighetssans, eller manglende forståelse av naturmangfoldets viktighet, er uklart. Nedprioriteten av naturen er i alle fall åpenbar, noe vi finner meget skremmende.

De 135 millionene regjeringen i år har satt av til skogvern, det mest konkrete tiltak man kan gjennomføre for å hindre artsutryddelser, representerer en reell nedgang fra fjorårets satsning. Fjorårets satsning var alt for laber, årets er ikke en gang et forsøk. Beløpet som i år er satt av til skogvern, er ikke engang nok til å gjennomføre vern av områder foreslått vernet av skogeiere selv.

Det er fantastisk billig å verne skog. 268 millioner kroner vil det koste for vern av våre 13 viktigste skogområder. Dette er mindre enn prisen av statsministerboligen, som er på rundt 315 millioner kroner. Den norske stat bruker altså mer penger på å sikre statsministeren et lukseriøst hjem, enn på vern av skog – på å sikre vårt naturmangfold. Jeg ville ledd, hadde det ikke vært så utrolig trist.

Det er trist. Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å stoppe tap av naturmangfold innen 2010. Et mål satt for å unngå avsagningen av den grenen vi klamrer oss fast til. Den tynne grenen som berger oss fra helvete. Tap av naturmangfold er ensbetydende med tap av muligheter og rasering av vårt livsgrunnlag. Naturmangfoldet gir oss rent vann, ren luft, trygg mat og medisiner. Det må reddes.

Forskning viser at 10 prosent vern av produktiv skog må til for å redde naturmangfoldet. Per dags dato har vi i Norge vernet 1,8 prosent. Som sagt, det koster latterlig lite å verne nok. Det er viljen regjeringen mangler. Dagens hensynsløshet, i regi av vår regjering, bidrar, som nevnt, til utryddelsen av arter i samme tempo som da dinosaurene ble utdryddet. For å hindre en lignende utvikling for menneskehetens velde, foreslår vi å redde resten.

Deal or no deal?

I morgen kommer regjeringas forslag til statsbudsjett for 2011. Natur og ungdom kom tidlig i vår med innspill om hva som måtte prioriteres i neste års budsjett, hvor penger til skogvern var et av våre viktigste krav. Nå får vi se om regjeringa evner å bidra til å redde resten av norsk natur.

Les mer

Å Redde Resten

Natur og Ungdom har vært på tokt for å redde resten. Resten, som i den stakkars flik av naturmangfold vi har igjen i Norge. Bøkfjorden, Tjørnanakkane og Førdefjorden er alle eksempler på rik og ren natur, i fare for å bli ødelagt av hasardiøse naturinggrep. Raseringen av de få resterende, upåvirkede naturområder kan ikke få fortsette. For å gjøre en innsats, gjennomførte vi vårt tokt.

Etter å ha arrangert konsert mot giftutslipp i Bøkfjorden, forlot vi Kirkenes til fordel for Volda, hvor verdens siste olivinfuruskog er å finne; Tjørnanakkane. Det er en skog truet av utbyggelse, flathogst og gruveplaner. Vi har ikke råd til tap av nok et unikt naturområde. Tjørnanakkane må vernes. Det er verdens siste skog av sitt slag, og Norges ansvar å ta vare på den.

I Volda arrangerte vi politisk innledning om utfordringene som truer norsk naturmangfold, med et fokus på Tjørnanakkane. Oppmøtet var labert, men av en tilstedeværende ble vi gjort oppmerksom på foreliggende planer om utvinnelse av mineralet olivin like i nærheten av Tjørnanakkane. Tydeligjort nok en gang; folk leker med det lille vi har igjen av naturmangfold. Vi spør oss selv om det er ignoranse eller uvitenhet? Vi vil svare det siste, men frykter det første.

Påminnet om den lange kampen for berge vårt naturmangfold vi går i møte, toktet vi videre til Vevring, i Naustdal kommune, hvor Nordic Mining vil dumpe Engebøfjellet i Førdefjorden. Ikke bare er Førdefjorden sinnsvak vakker, den er også en av de få rene fjorder vi har igjen. Myndighetene har gitt den statusen nasjonal laksefjord, nettopp av denne grunn.

Det planlegges å dumpe gruveavfall i fjorden til bunnen øker med 180 meter. Dette vil legge en stor del av fjorden øde. I tillegg er usikkerheten enorm om hvor langt finfraksjonene vil spre seg, og hvor store konskevenser dette vil ha for faunaen. Det som er sikkert er at bunnfaunaen i utslippsområdet vil bli utryddet. Det som også er sikkert er at dette vil ha konsekvenser for resten av fjordens økosystem. Det som er sikrere er at kysttorsken har gyteområde farlig nær der det er planer om utslipp. Og torsk lever av raudåte, som overvintrer på bunnen – en bunn som vil ligge brakk. Akk – problemene er så tydelige, men kun et fåtall ser dem.

De som har tatt fakta inn over seg er miljøgruppa i Vevring, som gjør en særs god innsats for å berge Førdefjorden fra brakkleggelse. De vil prioritere langsiktig og bærekraftig bruk av sin natur over et kortsiktig, potensielt katastrofalt gruveprosjekt. Sammen møtte vi Heikki Holmås på toppen av Engebøfjellet, og trusslen en rasert fjord representerer for lokalsamfunnet ble ettertrykkelig uttrykt.

Kommunestyret fikk presentert sitt syn på saken, da både ordfører og varaordfører deltok i den NU-arrangerte paneldebatten i Førde, onsdag 22. september. Som politikere flest, var de uklare i sin tale. Likevel var de tydelige på at de ønsker gruvedrift og at kommunene har et ansvar for å ta vare på norsk naturmangfold; to uforenelige prinsipper altså. Det virker for enkelt å se bort fra kunnskap.

I tillegg til paneldebatt, arrangerte vi konsert mot fjorddeponi med brask, bram og Ihab. En brennende appell ble holdt av leder for NU-Sogn og Fjordane, Inger Fure Grøtting. La fjorden leve var budskapet – her, som i Kirkenes.

Tap av naturmangfold er det største problemet man ofrer minst oppmerksomhet, både i Norge og verden. FN har i alle fall skjønt det, og gjort 2010 til det internasjonale naturmangfoldsåret, noe som forsåvidt ikke har begrenset utryddelsen av arter og mangfold. Natur og Ungdom har skjønt det, og vært på tokt for å redde resten. Har du skjønt det?