Viser arkivet for stikkord ungdom

Ta naturen i bruk i sommer!

Norge har et vell av natur som står klar til fantastiske opplevelser for både oss og turistene som kommer hit. Ta naturen i bruk i sommer!

Les mer

Nei, dere får ikke ødelegge Bokfjorden!

Der fantes en fjord, like ved Kirkenes. En nasjonal laksefjord. Bøkfjorden. Ren nok til å huse en av Norges siste villaksstammer. Ren nok til å være grunnlaget for mange generasjoners bruk og glede. Så kom gruvedriften. Strenge miljøkrav skulle sikre fjorden, Klima- og forrurensningsdirektoratet (Klif) skulle passe på. Men den gang ei. I dag har Klif lent seg tilbake, og er nå tilskuere til at miljøstatusen i Bøkfjorden går fra vondt til verre.

«Bunndyr og alger kveles», sier økotoksikolog Sonnich Meier til Fiskeribbladet Fiskaren. Og det etter et år hvor spredningen av giftstoffer fra gruva har vært kunstig lav, på grunn av et rør som falt til bunns. Det er ikke bærekraftig at en fjords økosystem blir rasert. Nå skal Vitenskapskomitéen for mattrygghet vurdere å komme med kostholdsråd mot Bøkfjorden. Skjer det, er katastrofen komplett – fjorden rasert.

Sydvaranger ASA har nylig fått tillatelse til å slippe ut kjemikaliet Magnafloc 1707 i Bøkfjorden, et stoff kjent for å rense drikkevann, fordi det effektivt dreper organismer. Ikke rart at det ikke går bra med artsmangfoldet i fjorden. Lenge hadde Sydvaranger Gruve også en søknad inne om utslipp av Lilaflot til fjorden, et kjemikalie gruva tidligere fikk slippe ut. Søknaden er nå trukket, men gruva har gjort det klart at de ikke utelukker bruk av kjemikaliet senere.

Det til tross for at stoffet er svært giftig for vannlevende organismer. Miljøbevegelsen har lenge ropt ut om hvor farlig dette stoffet er. Det viser seg nå at Sydvaranger Gruve også har visst dette lenge. For kort tid siden ble en til nå hemmeligholdt rapport fra Norsk Institutt for Vannforsking (NIVA) til Sydvaranger ASA offentligjort. Den konkluderer helt klart med at Lilaflot er svært giftig. Giftigere enn tidligere anntatt.

La fjorden leve! Det er på tide å sette en stopper for raseringen av Bøkfjorden. Ikke la giftutslipp hindre bruken og gleden av en fjord, som kan gi ressurser til et samfunn i lang framtid. Vi har ingen rett til å ødelegge en fjord, men gjør det ved å la Sydvaranger ASA slippe ut stadig farligere stoffer i stadig større kvanta i Bøkfjorden. Klif må sette foten ned. Folk må sette foten ned. Nei, dere får ikke ødelegge Bøkfjorden!

O' jul med din glede!

Det er klimaforhandlinger og godt er det. Når verdens land samles og prater sammen i mer eller mindre lystig lag om klimaproblemet, da vet man det lir og lakker mot juletider. Og det debateres og diskuteres om hvordan verden skal reddes – for verden må reddes, det er alle enige om. Ja, verden er sannelig i krise. Den var det i fjor og årene før der, og ikke overraskende er det fortsatt krise. Ikke overraskende fordi ingenting blir gjort. Man diskuterer uten resultater. Akk.

For en tid tilbake var det FN-forhandlinger om berging av naturmangfoldet. Der kom man faktisk til enighet om mål og planer for hvordan utryddelsen av naturmangfoldet skal stoppes. Verdens land har skjønt at naturen er nær fullstendig ødeleggelse. De har skjønt at om ikke noe blir gjort nå, vil det koste oss alt. Ganske likt situasjonen med klimaet.. Forskjellen er at man nå har en avtale for å redde resten av naturen, noe man ikke i samme grad har for å berge klimaet.

Det spennende er at selv med en avtale i ryggen fortsetter vi å rasere naturen vår. Vi nekter å ta vare på artsmangfoldet i skogene våre og vi nekter å redde våre nasjonale laksefjorder fra giftutslipp og brakklegging. Vi nekter fordi vi ikke ser framover, men heller snæver synet vårt inn på dagens inntekter. Selvfølgelig vil vi ha mere penger og flere arbeidsplasser i dag, men burde det ikke også være et poeng å ha arbeidsplasser også i framtiden?

Det samme dilemmaet gjelder for klimasaken. Det hele er en interessekonflikt mellom dagens inntekter og fremtidig velvære. Uheldigvis nekter fortsatt mange for at fremtiden skal tas hensyn til. Det nå pågående møtet i Cancun skal føre verden nærmere en kriseplan for klimaet. Men en manglende internasjonal avtale kan ikke være en unnskylding for ikke å gjennomføre norske klimatiltak. På samme måte, kan ikke den internasjonale avtalen for å stoppe tapet av naturmangfold være et alibi for å tillate ødeleggelse av norsk natur.

Det er snart juletider og godt er det. Tiden da vi kan ta en pause fra våre bekymringer. Tiden da det er lov å bare slappe av. Likevel må vi ikke glemme at miljøutfordringene vil, om ikke noe blir gjort, ramme oss. Klimaendringene må tilnærmet stoppes og naturmangfoldet må ikke lenger raseres. Det er på tide å skjønne at verdien av et ivaretatt artsmangfold er mye større enn verdien av økonomisk vekst i dag. Det er på tide å skjønne at verdien av å hindre en klimakrise er flerfoldige ganger større enn verdien av mere oljeutvinning.

Kortsiktighetens Tyrrani

Det er litt uvirkelig å tenke på den samfunnsøkonomiske verdien av bevart natur. Man er jo enig i at den har en verdi, som et vakkert sted for turgåing. Utover det derimot, er den bevarte naturs verdi mindre åpenbar. Derfor blir det lett å si at naturen må vike for midlertidige arbeidsplasser, eller kortsiktig økonomisk vinning. For lett. Det mangler en forsåelse av hvor stor verdi en ivaretatt natur faktisk representerer, rent samfunnsøkonomisk.

Vi er avhengige av naturen rundt oss. Bynære naturområder, som Nordmarka utenfor Oslo, sikrer rent drikkevann. Torskebestandene forsyner flerfoldige millioner munner med mat. Norsk natur tiltrekker seg enorme mengder turister. Planter og skog suger til seg CO2. Biomangfoldet rundt oss er stedet hvor uoppdagete medisiner er å finne. Naturen rundt oss er enkelt og greit vårt livsgrunnlag. Hvorfor er det da så lett for enkelte å ikke annerkjenne naturen i seg selv som ressurs?

Vi ser det i Kirkenes, hvor Sydvaranger gruve får lov til å forgifte bøkfjorden av Klima- og forurensingsdirektoratet. Det er tydelig i Naustdal, Sogn og Fjordane, hvor Nordic Mining ønsker å rasere Førdefjorden. Vi ser det utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, hvor Oljeindustrien sikler etter å bygge ned de sårbare havområdene der er å finne. Den samme uvilkårligheten kommer frem utallige andre steder, hvor det tilstedeværende naturmangfoldet kommer i andre rekke, bak kortsiktige prosjekt.

Virker det så lett å ødelegge for noen arter her og der fordi er snakk om små områder av gangen? Hva gjør det vel om vi utdrydder denne lille arten? Eller denne? Eller disse? Kanskje hadde det vært mulig for oss å ødelegge naturen rundt oss så fort som vi gjør, hadde ikke naturen vært naturen. Naturen er økosystemer.

Økosystemer er intrikate greier. De omfatter nett av arter og deres samhandling. Ett nett av arter hvor alt henger sammen. Det skumle er at man ikke trenger å fjerne alle artene for at hele økosystemet kollapser. Man trenger bare fjerne noen. Derfor kan man ikke fortsette med dagens mentalitet, som tillater skadelig giftutslipp her, habitatsødeleggelse der. Det blir litt som å fjerne noen tilfeldige deler av et fly, sende det i lufta og satse på at det går bra. Plutselig fjerner vi en art for mye, økosystemet kollapser og da taper vi mye større verdier enn de vi tjente på raseringen. Plutselig styrter flyet. Plutselig har vi fjernet livsgrunnlaget vårt.

Statsbudjsettets suicidale naturmangfoldssatsning

Spent og med en klype naivitet tenkte vi at kanskje, bare kanskje, ville regjeringen endelig gjøre noe for å hindre ytterligere tap av naturmangfold. Den trusselen, som på lik linje med klimaendringer, er av menneskehetens største utfordringer – i følge FN.
I dag utryddes en art hvert 10. minutt, det er opp til 1000 ganger raskere enn evolusjonen tilsier. Kritt-tiden, da dinosaurenes velde endte med deres utryddelse, var sist jordkloden opplevde et ligndende utryddelsestempo. Man skylder på en nedslående meteoritt. Utviklingen vi ser i dag, er selvpåført.

Så kom endelig regjeringens forslag til statsbudsjett, og med det bekreftelsen; regjeringen bryr seg ikke om tapet av naturmangfold. Om dette er grunnet manglende virkelighetssans, eller manglende forståelse av naturmangfoldets viktighet, er uklart. Nedprioriteten av naturen er i alle fall åpenbar, noe vi finner meget skremmende.

De 135 millionene regjeringen i år har satt av til skogvern, det mest konkrete tiltak man kan gjennomføre for å hindre artsutryddelser, representerer en reell nedgang fra fjorårets satsning. Fjorårets satsning var alt for laber, årets er ikke en gang et forsøk. Beløpet som i år er satt av til skogvern, er ikke engang nok til å gjennomføre vern av områder foreslått vernet av skogeiere selv.

Det er fantastisk billig å verne skog. 268 millioner kroner vil det koste for vern av våre 13 viktigste skogområder. Dette er mindre enn prisen av statsministerboligen, som er på rundt 315 millioner kroner. Den norske stat bruker altså mer penger på å sikre statsministeren et lukseriøst hjem, enn på vern av skog – på å sikre vårt naturmangfold. Jeg ville ledd, hadde det ikke vært så utrolig trist.

Det er trist. Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å stoppe tap av naturmangfold innen 2010. Et mål satt for å unngå avsagningen av den grenen vi klamrer oss fast til. Den tynne grenen som berger oss fra helvete. Tap av naturmangfold er ensbetydende med tap av muligheter og rasering av vårt livsgrunnlag. Naturmangfoldet gir oss rent vann, ren luft, trygg mat og medisiner. Det må reddes.

Forskning viser at 10 prosent vern av produktiv skog må til for å redde naturmangfoldet. Per dags dato har vi i Norge vernet 1,8 prosent. Som sagt, det koster latterlig lite å verne nok. Det er viljen regjeringen mangler. Dagens hensynsløshet, i regi av vår regjering, bidrar, som nevnt, til utryddelsen av arter i samme tempo som da dinosaurene ble utdryddet. For å hindre en lignende utvikling for menneskehetens velde, foreslår vi å redde resten.

Deal or no deal?

I morgen kommer regjeringas forslag til statsbudsjett for 2011. Natur og ungdom kom tidlig i vår med innspill om hva som måtte prioriteres i neste års budsjett, hvor penger til skogvern var et av våre viktigste krav. Nå får vi se om regjeringa evner å bidra til å redde resten av norsk natur.

Les mer

Å Redde Resten

Natur og Ungdom har vært på tokt for å redde resten. Resten, som i den stakkars flik av naturmangfold vi har igjen i Norge. Bøkfjorden, Tjørnanakkane og Førdefjorden er alle eksempler på rik og ren natur, i fare for å bli ødelagt av hasardiøse naturinggrep. Raseringen av de få resterende, upåvirkede naturområder kan ikke få fortsette. For å gjøre en innsats, gjennomførte vi vårt tokt.

Etter å ha arrangert konsert mot giftutslipp i Bøkfjorden, forlot vi Kirkenes til fordel for Volda, hvor verdens siste olivinfuruskog er å finne; Tjørnanakkane. Det er en skog truet av utbyggelse, flathogst og gruveplaner. Vi har ikke råd til tap av nok et unikt naturområde. Tjørnanakkane må vernes. Det er verdens siste skog av sitt slag, og Norges ansvar å ta vare på den.

I Volda arrangerte vi politisk innledning om utfordringene som truer norsk naturmangfold, med et fokus på Tjørnanakkane. Oppmøtet var labert, men av en tilstedeværende ble vi gjort oppmerksom på foreliggende planer om utvinnelse av mineralet olivin like i nærheten av Tjørnanakkane. Tydeligjort nok en gang; folk leker med det lille vi har igjen av naturmangfold. Vi spør oss selv om det er ignoranse eller uvitenhet? Vi vil svare det siste, men frykter det første.

Påminnet om den lange kampen for berge vårt naturmangfold vi går i møte, toktet vi videre til Vevring, i Naustdal kommune, hvor Nordic Mining vil dumpe Engebøfjellet i Førdefjorden. Ikke bare er Førdefjorden sinnsvak vakker, den er også en av de få rene fjorder vi har igjen. Myndighetene har gitt den statusen nasjonal laksefjord, nettopp av denne grunn.

Det planlegges å dumpe gruveavfall i fjorden til bunnen øker med 180 meter. Dette vil legge en stor del av fjorden øde. I tillegg er usikkerheten enorm om hvor langt finfraksjonene vil spre seg, og hvor store konskevenser dette vil ha for faunaen. Det som er sikkert er at bunnfaunaen i utslippsområdet vil bli utryddet. Det som også er sikkert er at dette vil ha konsekvenser for resten av fjordens økosystem. Det som er sikrere er at kysttorsken har gyteområde farlig nær der det er planer om utslipp. Og torsk lever av raudåte, som overvintrer på bunnen – en bunn som vil ligge brakk. Akk – problemene er så tydelige, men kun et fåtall ser dem.

De som har tatt fakta inn over seg er miljøgruppa i Vevring, som gjør en særs god innsats for å berge Førdefjorden fra brakkleggelse. De vil prioritere langsiktig og bærekraftig bruk av sin natur over et kortsiktig, potensielt katastrofalt gruveprosjekt. Sammen møtte vi Heikki Holmås på toppen av Engebøfjellet, og trusslen en rasert fjord representerer for lokalsamfunnet ble ettertrykkelig uttrykt.

Kommunestyret fikk presentert sitt syn på saken, da både ordfører og varaordfører deltok i den NU-arrangerte paneldebatten i Førde, onsdag 22. september. Som politikere flest, var de uklare i sin tale. Likevel var de tydelige på at de ønsker gruvedrift og at kommunene har et ansvar for å ta vare på norsk naturmangfold; to uforenelige prinsipper altså. Det virker for enkelt å se bort fra kunnskap.

I tillegg til paneldebatt, arrangerte vi konsert mot fjorddeponi med brask, bram og Ihab. En brennende appell ble holdt av leder for NU-Sogn og Fjordane, Inger Fure Grøtting. La fjorden leve var budskapet – her, som i Kirkenes.

Tap av naturmangfold er det største problemet man ofrer minst oppmerksomhet, både i Norge og verden. FN har i alle fall skjønt det, og gjort 2010 til det internasjonale naturmangfoldsåret, noe som forsåvidt ikke har begrenset utryddelsen av arter og mangfold. Natur og Ungdom har skjønt det, og vært på tokt for å redde resten. Har du skjønt det?

På tokt i Kirkenes

Lørdag 18.september var naturtoktet innom Kirkenes for å markere vårt sinne mot Sydvaranger Gruves planlagte deponering av hundrevis med tonn gift og slam i Bøkfjorden. Konsert ble arrangert på BASEN, Kirkenesungdommen møtte opp, og der var bred enighet om budskapet, la fjorden leve.

Les mer…

Folkemøte i Naustdal

Det heter ikke gull og grønne skoger; det heter rutil og forsøpla fjorder.

Vi dro til Naustal for å delta på et folkemøte om den planlagte omgjøringen av en av våre nasjonale laksefjorder til et fjorddeponi. Gruveselskapet Nordic Mining har søkt tillatelse til dumpingen av 6 millioner tonn bergmasse, i året, rett ut i Førdefjorden. Strategisk nok, er det 4 kvadratkilometer store området de planlegger å legge øde plassert i regionens kanskje viktigste gyteområde for kysttorsken.

Støttespillerne av gruva sier de er klar for å legge havbunnen øde, siden fisken jo holder til høyere i vannflaten. NIVA, gruveselskapets innleide vannanalysatør, sier at fisken som svømmer ikke egentlig blir påvirket, selv om litt av fjordens bunn selvfølgelig vil bli lagt brakk. Motstanderne av gruvens hensynsløse utslippsplan sier man ikke kan sjanse med de ressursene man har i havet. Er det en risiko for ødeleggelse av fiskeriet og turismen skal ingen utslipp finne sted. Bedre føre var enn etter snar. Når da Havforskningsinstitutter viser til det NIVA ser bort i fra; fjordens vertikale økosystem, er det åpenbart hvem som står på hvilken side av saken.

Fjordens matvare nr. 1 er den lille, harmløse Raudåta, som tilbringer de første fasene av sitt liv på bunnen. Fjerner man maten, kan da vel ikke fisken overleve? Den risikoen er ikke vært å ta. Bedre føre var enn etter snar; bedre med fornuftighet enn idioti.

Uheldigvis tror ikke majoriteten av kommunestyret i Naustal på eksistensen av et økosystem. Første del av folkemøtet i Naustdal var en gjennomgang av kommunestyrets elskovsforhold til NIVA og deres veldig anstrengte forhold til Havforskningsinstituttet. Etter det fikk NIVA en masse tid til å gjennomgå sine hullete analyser av havstrømmer og partikkelstørrelser. Da de var ferdige ble tiden plutselig knapp før havforskningsinstituttet fikk sagt sitt. Suspekt.

Kommunestyret ser bort fra Havforskningsinstituttets uavhengige faktagjennomgang til fordel for gruveselskapets innleide NIVA. For oss motstandere av dette bestiale gruveprosjektet er det veldig frustrerende. For demokratiet Norge er det bare trist. For naturmangfoldet i den nasjonale laksefjorden Førdenfjorden, er det katastrofe. Noe den lokale folkeaksjonen har forstått.

Hvis man for et øyeblikk ser bort fra korrupsjonsanklager og tvilsomme kommunestyrepolitikere og kun forholder seg til de fakta som ligger på bordet kan man komme til en rekke forskjellige konklusjoner. Slik som NIVA og Havforskningsinstituttet ettertrykkelig har bevisst, da NIVA anbefaler gruve og Havforskningsinstituttet advarer. Som tilskuer, hva kan man konkludere når forskerne drar så forskjellige konklusjoner fra den samme faktamassen (og man ser bort fra at den ene får betalt)? At der ikke er nok kunnskap om saken på bordet. Hadde det foreligget nok fakta ville folk vært enige om enten det ene eller det andre. I dette tilfelle; bevaring av fiskeriene og en av våre nasjonale laksefjorder.

Det nå lovpåfestede førevarprinsippet er det ingen som husker. Nordic Mining vil kun overleve på børsen og kunne ikke brydd seg mindre om konsekvensene en forsøplet fjord vil ha for lokalsamfunnet. De setter dagens bærekraftige næringer på spill for en ødeleggende gruvedrift. De setter naturmangfoldet på spill, truer laksen og kysttorsken. Forkastelig og uholdbart.

Vi vil fortsette kampen mot dumping av gruveslam i Førdefjorden, så lenge det trengs. Førdefjorden skal reddes!

Fugløya må vernes - umiddelbart!

I Kristiansund kommune finner vi den verdifulle Fugløya – et av de viktigste områdene for hekkende sjøfugl på Nordmøre. Dette området er for tiden truet av inngrep. Blant annet ønsker Vestbase å bruke øya til å utvide oljebasen.

Jeg mener vi i Norge må ta vår del av ansvaret for at vi skal bevare en rik og mangfoldig natur. I dag er det faktisk slik at utryddelsen av arter skjer mellom 1000 og 10.000 ganger raskere enn normalt, og natur over hele landet er truet av menneskelige inngrep. Dette må det bli en slutt på, vi mennesker er avhengige av en velfungerende natur – også i framtiden. Nå er det tid for å verne Fugløya.

Fugløya i Kristiansund har blitt foreslått vernet av Direktoratet for Naturforvaltning gjennom verneplanen for sjøfugl som nå ligger til behandling hos Miljøverndepartementet. Jeg håper virkelig Miljøverndepartementet ser alvoret i denne saken, og sørger for at verneplanen for sjøfugl behandles snarest slik at Fugløya blir sikret beskyttelse. Dette må skje før Vestbase eventuelt får tillatelse til å gjøre om øya og sjøen rundt til en steinfylling for næringslivet.

Tidligere har blant annet ordføreren i Kristiansund kommune, Per Kristian Øyen, gått ut i media for en utvidelse av Vestbase. Han hevder at den verdifulle Fugløya bør vike til fordel for fortsatt vekst i oljeindustrien. Jeg mener dette er et useriøst forslag fra ordfører Øyen. Han bør tenke på de verdiene naturen vår inneholder, og menneskenes avhengighet av en velfungerende, rik og mangfoldig natur.

Dersom det er slik at dette virkelig er ordførerens tanker om framtiden, bør noen sørge for at Øyen får en opplæring i miljøspørsmål. Naturen vår er i ferd med å forsvinne samtidig som Norges produksjon av fossil olje og gass truer livsgrunnlaget til millioner av mennesker verden over. Hva tenker han med når han kommer med utspill som dette?

Nei, ordfører og miljøvernminister, nå er det på tide å se realiteten i øynene. Vi kan ikke fortsette som før. Den verdifulle Fugløya må vernes, og norsk olje- og gassproduksjon må trappes ned umiddelbart. Jeg nekter å gå med på at verdifull natur forsvinner til fordel for forurensende oljeindustri!